En av gruppen som så ut til å endre samfunnet var Venstre. Venstre ønsket en nasjon som tolererte alle religioner. Vi må huske at europeiske stater vanligvis vanligvis diskriminerte infavour av en eller annen religion (Storbritannia favoriserte Church of England, Østerrike og Spania favoriserte den katolske kirken). Venstre motsatte seg også den ukontrollerte makten til dynastiske herskere. De ønsket å ivareta enkeltpersoners rettigheter mot regjeringer. De argumenterte for en representant, valgt parlamentarisk regjering, underlagt lover tolket av et godt trent rettsvesen som var uavhengig av herskere og tjenestemenn. De var imidlertid ikke ‘demokrater’. De trodde ikke på universell voksenfranchise, det vil si hver innbygger til å stemme. De følte at menn av eiendom hovedsakelig burde ha stemmene. De ønsket heller ikke stemmen for kvinner.
Derimot ønsket radikaler en nasjon der regjeringen var basert på flertallet av et lands befolkning. Mange støttede kvinners suffragettbevegelser. I motsetning til liberale, motarbeidet de privilegiene til store grunneiere og velstående fabrikkeiere. De var ikke imot eksistensen av privat eiendom, men mislikt konsentrasjon av eiendom i hendene på noen få.
Konservative var imot radikaler og liberale. Etter den franske revolusjonen hadde imidlertid til og med konservative åpnet tankene for behovet for endring. Tidligere, på det attende århundre, hadde konservative generelt vært imot ideen om endring. Ved det nittende århundre aksepterte de at en viss endring var uunngåelig, men mente at fortiden måtte respekteres og endring måtte føres gjennom en langsom prosess.
Slike forskjellige ideer om samfunnsendring kolliderte under den sosiale og politiske uroen som fulgte den franske revolusjonen. De forskjellige forsøkene på revolusjon og nasjonal transformasjon i det nittende århundre bidro til å definere både grensene og potensialet til disse politiske tendensene.
Language: Norwegian
Science, MCQs